Historie
Denne belastningen ble for stor blant annet fordi vakttjenesten vanskeliggjorde samlede øvelser og spilleoppdrag. 1. februar 1900 sendte derfor korpsets styre ett brev til formannskapet med anmodning om å få oppløse korpset. Dette ble innvilget og musikkorpset ble oppløst 7. mars 1900. Noter og instrumenter ble pakket ned og lagret på brannstasjon.
9. desember 1937 ble det nye ”Oslo brannvesens musikkorps” stiftet. Spørsmålet om å danne et nytt korps ble reist på ett medlemsmøte i foreningen den 28. september 1937 av Carl P. Norum. En komité bestående av Rolf Eid, Frithjof Hammer og William Johnsen ble nedsatt for å utarbeide en plan. Komiteen la fram en detaljert og vel gjennomtenkt plan på ett medlemsmøte 29. oktober 1937. Det hadde inntil da meldt seg 21 interesserte menn. Konstituerende møte ble avholdt på Sagene brannstasjon, og Frithjof Hammer ble valgt til formann. Det øvrige styret bestod av Leif Løkken - sekretær, Sture Andersen – kasserer, Rolf Eid – materialforvalter og Reidar Hauge og Arne Sundfør som revisorer. Kontingenten ble fastsatt til 1,- krone pr. måned.
Korpset holdt sine øvelser på i gymnastikk salen på Sagene brannstasjon. Instrumentene var i meget dårlig forfatning, da disse ikke hadde vært i bruk på 40 år. Brannsjef Hagen og formannskapet besluttet å bevilge 3000,- kroner i støtte til nye instrumenter. Imidlertid var det alltid 100 % oppmøte fra korpsets medlemmer.
Frithjof Hammer og Rolf Eid var korpsets noteskrivere de første årene.
9. april 1938 holdt korpset sin første konsert for brannsjefen i gården på Hovedbrannstasjonen (Stortorvet). Etter påske samme år holdt de konsert for brannstyret.
Den første av en lang rekke årsfester ble avholdt 27. april 1938 på restaurant ”Streif” i Bygdøy Allé.
På generalforsamlingen 14. oktober 1938 ga formann av brannkorpsforeningen, Nodeland, sin støtte til at brannkorpsforeningen støtter korpset bedre i fremtiden.
Økonomien er anstrengt de første årene og den største jobben var å skaffe midler til nye instrumenter. Blant annet ble det gjennomført avisintervjuer i håp om at allmennheten ville bidra, slik det ble gjort for Oslo politiorkester.
Den 20. januar 1939 innvilget Norges Brannkasse 4000,- kroner til nye instrumenter. Samtidig gir øvrige tjenestemenn ved brannvesenet 0,50 kroner pr. måned til dekning av dirigenthonorar og noter.
28. april 1939 opptrådte korpset for første gang offentlig med nye instrumenter. Konserten ble avholdt i gården på Hovedbrannstasjonen. De nye instrumentene hadde tatt vekk alle ulyder og korpset spilte påfallende rent og godt. 1. mai spiller de i toget for Oslo brannkorpsforening.
Den 9. juni spiller korpset for Norsk Kommuneforbund sin sommerfest. Turen går utover Oslofjorden. Noen dager etterpå har de konsert for det frivillige luftvernet på Frogner stadion.
Våren 1939 kommer Ø.Lervik tilbake fra København med hilsen og invitasjon. Det bestemmes at en mulig reise kan gjennomføres i april 1940. Dette er blant annet opptakten til det gode samarbeidet med Oslo brannvesens musikkorps og København Brandvæsens Orkester som eksisterer den dag i dag.
På generalforsamlingen 2. november 1939 innvilges brannsjef Hagen og visebrannsjef Hamborgstrøm æresmedlemskap i korpset. Æresmedlemskapet ledsages av ett diplom.
På samme generalforsamling vedtas det at turen til København utsettes med bakgrunn i de forholdene som råder i Norge og ellers i Europa.
For semesteret 1939-1940 blir de spillemessige utfordringene større. Etter intensive øvelser og god innstudering av korpset dirigent Østen Toft, ble Griegs ”Hyldningsmarsj” og forspillet til 2. akt av ”Sigurd Jorsalfar” fremført knirkefritt utpå ettervinteren. I tillegg fremførte korpset noen vanskelig marsjer og valser. På forsommeren overrakte Frithjof Hammer og Rolf Eid hver sin feiende marsj til korpset.
Den første overturen korpset kjøpte var våren 1940. Overturen het ”Bandiltustreiche”. I tillegg en overture av den kommende Richard Strauss.
Våren 1940 kommer krigen til Norge og korpset ”legges ned” noen måneder. Fra og med juni 1940 er øvelsene imidlertid i gang igjen. På grunn av forholdene holdes det bare en konsert denne sommeren. Konserten holdes på Hovedbrannstasjonen.
Det første musikkutvalget ble opprettet på generalforsamlingen i desember 1940 og bestod av Frithjof Hammer som formann og Rolf Eid som fast medlem. I tillegg var Løkken og Hamborg knyttet til utvalget.
På grunn av vanskeligheter med å få fri til å delta på øvelsen anmoder styret brannsjefen om å forflytte medlemmene til samme brigade.
23. november 1940 meddeler brannsjefen at når den nye hovedbrannstasjonen tas i bruk vil det skje en omgruppering og at det ved tjenestefordelingen forsøkes så langt som råd er å få plassert musikerne på samme brigade.
19. januar 1941 spilte korpset for første gang på etatens juletrefest. Den gang i Ingeniørenes hus. Dette har korpset deltatt på frem til dags dato.
På styremøtet 12. februar 1941 blir det lagt frem at brannsjefen har gitt sin tillatelse til at korpset medlemmer kunne benytte ett eget korpsmerke på uniformen. Arne Andersen blir gitt i oppdrag å komme med utkast til ett slikt merke. På musikkøvelsen 26. mars 1941 vedtar korpsets medlemmer at merket skal være en lyre med halv krans. Samme merket som vi bærer på våre uniformer den dag i dag.
I 1942 velger styret å foreslå for medlemmene at øvelsene deles inn i en time med gruppeøvelser og 2 timer med samspill. Det er dirigenten som setter opp hvem av gruppene som skal ha øvelse. Dette forslaget ble fremmet for å bedre klangen og den musikalske utviklingen.
Januar 1943 ansettes Knut Fjeldhøi som ny dirigent. I protokollen fra den gangen gis han mye av honnøren for den framgangen korpset har musikalsk og dermed også populariteten blant brannvesenets tjenestemenn og ledelse.
19 desember 1943 er det en stor eksplosjon på Filipstad og korpset mister to av sine medlemmer, tubaist I. Gundersen og hornist, materialforvalter og noteskriver Rolf Eid.
Korpset hadde i lang tid planlagt en tur til Sørumsand, hvor Rolf Eid kom fra. Eid hadde jobbet lenge med dette og våren 1944 skulle dette bli en realitet. I stedet måtte korpset spille i Eid sin begravelse i Sørumsand kirke.
Da korpset startet opp igjen i januar 1944 virket det umulig å kunne erstatte en mann som Eid med den krevende stemmen han hadde hatt i korpset, men etterfølgeren Bjerke var en stødig kar og brakte ånden til Eid videre.
Det var vanskelige tider under krigen og spesielt med Quesling regjeringens ti regler for utøvelse av underholdnings- og dansemusikk;
- Musikkstykker i såkalt foxtrot rytme må ikke overstige 20 % av repertoarene.
- I såkalte jazz repertoar skal man fortrinnsvis holde seg til komposisjoner i dur og tekster som uttrykker livsglede. Ikke dystre jødiske tekster.
- Tempoene skal være livlige komposisjoner, ikke langsomme (blues). Likevel må tempoet ikke overstige en viss grad av allegro i overensstemmelse med arisk sans for disiplin og måtehold. Ingen ”breaks” er tillatt.
- Jazz komposisjoner kan inneholde maks 10 % synkoperinger, resten må være legatobevegelser som er blottet for hysteriske rytmiske omslag som kjennetegner barbariske rasers musikk, såkalte ”riffs”.
- Det er strengt forbudt med instrumenter som er fremmed for tysk åns (kubjeller, flexatone, pensler o.s.v), samt sordiner som omdanner blåse- og messingsinstrumenters edle lyder til jødisk-frimureriske ul (wa-wa, har o.s.v).
- Det er forbudt med trommesoloer lengre enn en halv takt i fire fjerdedels rytme (unntatt stiliserte militærmarsjer).
- Kontrabass må utelukkende spilles med bue i jazzkomposisjoner.
- Det er forbudt å klimpre på instrumentet fordi det er skadelig for instrumentet og uheldig for arisk musikkfølelse. Man må sørge for at strengen ikke slår mot sordinen, noe som er forbudt.
- Musikere forbys vokalist-improvisasjoner (scats).
- Alle underholdnings- og danseorkestre bør innskrenke bruken av saksofoner av alle slag og erstatte den med cello, bratsj eller eventuelt et passende folkeinstrument.
Da korpset mottok dette skrivet bestemte medlemmene seg for at dette ikke skulle ødelegge for det arbeidet som allerede var nedlagt, spesielt av avdøde Rolf Eid. I beretningen fra generalforsamlingen i 1944 står det ” Det at vi i disse triste krigsårene har kunnet holde øvelsene og musikkorpset ved like, er en ting som ikke kan verdsettes høyt nok. Det er en glede for oss selv, våre kolleger og forhåpentlig også for vår administrasjon, hvis støtte vi har og håper å få.”
7. mai 1945 kom belønningen for at korpset så lenge og i trange krigsår hadde maktet å holde musikkorpset gående. Det som de hundre ganger hadde snakket om og gått og drømt om gikk i oppfyllelse. Hver og en av korpsets medlemmer husket nok det de hadde forsikret hverandre om mange ganger med en viss galgenhumoristisk tone; ”Når kongen og kronprisen kommer hjem igjen, så skal vi stå på Honnørbrygga å ”spella”. Det var noe som liksom var helt sikkert.
Søndag 13, mai 1945 gikk kronprins Olav i land på Honnørbrygga og Oslo brannvesens musikkorps hilste ham velkommen med fedrelandssangen. Dette var og er OBMK sitt stolteste øyeblikk i vår lange historie.
Etter dette hadde korpset terminlisten full. Den ene musikkjobben, mer ærefull enn den andre;
- 15. mai – Det norske brannkorps ankomst fra Sverige
- 16. mai – Festmarkering på hovedbrannstasjon for de samme karene
- 17. mai – Hjemmefrontes tog, Berg skole i barnetoget og som avslutning Oslo kommunes arrangement på rådhusplassen.
- 2. juni – Idrettslagets forballkamp mot ett engelsk lag på Dælenga
- 3.juni – Foran i den store idrettsparaden
Men den travleste dagen var 7. juni 1945. Korpset startet om morgenen med å spille for Folkevang boligkompleks på Sandaker. Etterpå underholdt korpset de gamle som skulle se på kongeinntoget. Dette ble gjort på en spesiell bil som var bygget for korpset i Skippergaten. Om kvelden hadde korpset det ærefulle oppdraget å gå i spissen for folketoget som gikk fra Ankertorget til Slottet. Korpset deltok for øvrig to ganger i dette toget i det de også spilte for kolleger og det sivile luftvern som hadde marsjnummer langt ut i rekken i dette folketoget som aldri syntes å ta slutt.
Den 9. juni spilte korpset sammen med Divisjonsmusikken oppe ved slottet. Dette var i forbindelse med defileringen av Hjemmestyrkene.
Som ett resultat av disse jobbene ble det en god slump penger i en slunken korpskasse.
Optimismen er stor etter dette. Det å klare å holde (kanskje) Norges eneste uniformerte korps i gang under krigen er en stor prestasjon. Det var en avtale ”gutta i mellom” at de ikke under noen omstendigheter skulle stå til tjeneste for ”tysker-lakeiene”, da heller en tur på Grini.
Risikoen for oppløsning av korpset og konfiskering av instrumentene var der i høyeste grad under hele krigen.
I beretningen fra 1945 skriver sekretær Solberg; ” La oss fortsatt love hverandre at vi holder sammen om musikkorpset vårt, slik at hver enkelt av oss gjør sitt til at OBMK består og blir brannvesenets stolthet i mange år fremover.”
De første årene etter krigen må nye medlemmer fremlegge attest fra Oslo brannvesens tjenestemannsforening (OBTm.for) på at det ikke er noe å utsette på deres forhold og holdninger under krigen.
I styremøtet tirsdag 13. februar 1946, kommer det frem at det er satt ut ett rykte om at korpset ikke har hatt den rette nasjonale holdning under krigen. Det er lektor Brynhildsen fra Horten som fremsetter dette i brevs form. Styret forfatter ett tilsvar til Brynhildsen og ber samtidig om navnet på kilden til dette ryktet.
På samme møtet fremlegger formannen en marsj skrevet av Alf Peaters ”Oslo brannvesens honnørmarsj”. Styret vedtar å kjøpe denne for kr. 50,- hvis han skriver ut samtlige stemmer.
Det ble også vedtatt å kjøpe inn de nordiske landenes nasjonalsanger, samt den engelske og sovjetrussiske med tanke på de nordiske brannmenns studiedager våren 1946.
I 1946 bestemmes det at det på hver generalforsamling skal være servering av lapskaus, øl og en liten dram, uten utgifter for medlemmene.
Høsten 1945 startet korpset opp igjen med øvelsene og med store planer. For første gang skulle korpset på tur og målet var først og fremst København. Imidlertid gikk ikke dette helt etter planen.
Permisjon for 33 mann var godkjent av brannsjefen, det økonomiske var på plass og reiseplasser bestilt. Imidlertid hadde reisekomiteen ”glemt” å ordne det praktiske med danskene, slik at når det kom til avreisetidspunktet, maktet rett og slett København ikke å ta i mot korpset.
Men av skade blir man klok, og alle lærte at det må grundigere forberedelser til før man kan reise.
Som plaster på såret skulle korpset reise til Trondheim. Imidlertid ble heller ikke dette noe av da Kollegene i Trondheim ikke klarte å skaffe gode nok lokaliteter. Det er lette å forstille seg frustrasjonen til gutta, når ingenting gikk etter planen.
Før jul var Malmø brandkårs blåseorkester på besøk og de holdt to konserter smmen med Oslo brannvesens musikkorps, en i Verdensteateret og en på Samfundshuset hvor det ble holdt konsert for de allierte. Under besøket lufter formann Ekberg fra Malmø, tanken om en felles konsert mellom Malmø, København og Oslo. Styret bestemmer seg for å ta dette opp med brannsjefen i forhold til permisjon for medlemmene og ikke minst den økonomiske.
Korpset holdt også konsert på Langaards fabrikker, som takk for god røyk til gutta.
1947, korpset har 10-års jubileum. 1.-8. april drar korpset på jubileumstur til København, starten på ett langt og godt samarbeid. Allerede 15.-18. mai er danskene på gjenvisitt og deltar i barnetoget for første gang. Korpset går foran Majorstuen skole.
Det avholdes jubileumskonsert i Samfundshuset 16. april og jubileumsfesten avholdes i Oslo Handelsstands lokaler 18. april. På festen får korpset overlevert korpset fane fra leder av damekomiteen, fru Kraabøl.
15. mai holder korpset konsert for første gang i kringkastningen. Dette var opptakten til mange konserter gjennom flere år. På denne første konserten deltok også Københavns ”schrammelorkester”.
I 1948 får korpset endelig en fast dirigent, Leif Nagel. I beretningen for 1947/1948 skrives det;
”Vi vil takke vår nye dirigent Leif Nagel for hans virke. Hans lune og behagelige fremferd inspirerer oss stadig til å yte vårt beste. Videre hans praktiske måte å undervise på, i blåse- og pusteteknikk og tonedannelse med mere, som var nytt for de fleste. Hr Nagel er en kraft som vi håper på å beholde i årene som kommer”.
I 1949 etablerer korpset samarbeid med Oslo politiorkester og Sporveiens musikkorps. Blant annet deltok de sammen i forbindelse med Sangens og Musikkens dag 29. mai samme år.
3.-8 november er korpset på tur til København i anledning Brandfolkenes musikforening sitt 10-års jubileum. Korpset reise med tog gjennom Østfold, over svenskegrensen og gjennom Sverige. Middag ble inntatt på toget tidlig på formiddagen, før de passerte Sverige, i mangel på svensk valuta.
Stemningen steg ettersom hvor langt de kom nedover i reisedrammen. Korpset holdt flere konserter. Danskene tilegnet korpset en sang komponert av Kai Hansen. Det er noe uklart i protokollen fra 1949, men det kan se ut som om dette er ”Skal vi hilse på ham…”
Dirigent Leif Nagel komponerer også korpsets Kjenningsmelodi til denne reisen.
Korpset hadde også tre innspillinger for radioen dette året og flere konserter med Oslo brannvesens kor.
I 1950 opplever korpset for første gang en liten nedgang i interessen. Korpset befinner seg i en liten bakevje og vanskelighetene tårner seg opp og mulighetene for å komme ut av dem synes små. Det er de medlemmene som går med slike tanker som legger sten til byrden. Musikkorpset har ett godt omdømme som med alle midler må bevares. Små uoverensstemmelser foregår i de beste familier og er saltet som krydrer tilværelsen. Mottoet er fortsatt ”Å skape ett korps, med god besetning og best mulig utøvere”.
13.-19. september 1951 er danskene igjen på besøk i Norge. De ankommer på morgenen med båten og sammen med våre egne korpsmedlemmer marsjerer de for full musikk til hovedbrannstasjonen. Det ble holdt flere konserter, men den store ”happeningen” var nok landskampen mellom Norge og Danmark på Ullevål. Norge vant 2-0!
Under danskenes besøk ble det avholdt møte mellom de to styrene. Her ble det besluttet å forlenge tiden mellom gjensidig besøk fra 1 til 2 år. OBMK neste tur til København blir derfor i 1954.
Korpset er svært aktive de neste årene. De har flere konserter og ikke minst opptak i NRK Radio. I tillegg deltar de i flere år i barnetoget for Hegdehaugen skole. De er også flinke til å reise rundt i Norge. Dette i tillegg til å opprettholde annet hvert år med besøk mellom København og Oslo.
I 1956 startet korpset tradisjonene med å spille på brannstasjonen julaften formiddag. Dette er en tradisjon som fortsatt eksisterer til gleder for mannskapene på vakt. I beretningen for 1968, er det for første gang nevnt at korpset også reiser til Bekkestua etter å ha spilt på Briskeby brannstasjon. Det hele avsluttes på Hovedbrannstasjonen.
I årsberetningen for 1963 kan vi lese om Københavntur slik den fortsatte i mange år. Korpset reiser med danskebåten frem og tilbake og innlosjeres på feltsenger i gymnastikksalen på Dæmningen brannstasjon. Det avholdes kamerataften, oppmarsjer, konserter og festmiddag og arrangementet avsluttes med ”frokost” som består av god mat, øl og ”en lille”. Slik er det i våre dager også, men komforten på overnatting er blitt noe bedre.
Gjennom hele 60- og 70-tallet er korpset svært aktive til tross for at de sliter med oppslutning blant noen av medlemmene. Omtrent hver 6 uke er de i NRK og spiller inn for radioen. De er også aktivt ute på konserter, blant annet i Oslo og omegn. De foretar også en reiser til Vestlandet, Jevnaker, Dal og Råholt for å nevne noen destinasjoner. De har også flere sosiale sammenkomster og deres ledsagere kommer mer med i de sosiale lagene. I juli 1975 reise korpset over til London og hadde flere konserter. I september 1977 reise de på nytt over, men denne gangen til Brighton. Det største på denne turnen var at Oslo brannvesens musikkorps var det første korpset som underholdt på en fotballkamp. Det var lokaloppgjøret mellom Brighton og Luton, hvor Brighton vant 2-0.
15.-18. mai 1980 fikk korpset for første gang besøk fra Finland, det vil si Helsingfors. 10.-13. juni 1982 reiste Oslo brannvesens musikkorps på gjenvisitt til Hlesingfors.
18. september 1981 reiser korpset til Jugoslavia. Dette er ett samarbeid mellom korpset og ”Norsk-Jugoslavisk samband” Brannsjef Schei var kontaktperson her. Korpset bodde i Pula, og hadde konserter her og i Beograd.
For å få penger i kassen, arrangeres det hvert år ett lite loppemarked i samarbeid med bedriftsidrettslaget.
Allerede i 1972 startet diskusjonen om innmeldelse i Norges musikkorps forbund. Det skulle altså gå mer enn 30 år til før korpset ble innmeldt her på lik linje med øvrige etatskorps i Norge.
I årsberetningen 24. oktober 1973 blir det diskutert om det ikke er nødvendig å rekruttere utenfor etaten. De sliter veldig med å få medlemmer fra egne rekker. Styret lover å se videre på denne saken.
Under utdelingen av ”Jeg vil være brannmann” i Rådhuset 3. februar 1982, overtok Leif Juster dirigentpinnen og dirigerte oktetten i ett par nummer. De øvrige som fikk utmerkelsen var Wenche Foss og Arnardo.
I årsberetningen fra 23. mai 1984 ble det på generalsforsamlingen tatt opp spørsmålet om kvinner kan være med i korpset. Spørsmålet ble tatt opp av Sigurd Wold, med bakgrunn i at det er sviktende rekruttering fra egne rekker. Det ble foretatt skriftlig avstemming. Generalsforsamlingen godkjente mot tre stemmer (totalt er det 25 stemmeberettigede tilstede) at styret skulle jobbe videre med dette. Det var en forutsetning om at Oslo brannvesens administrasjon v/brannsjefen godkjente dette.
I 1986 startet de første jentene i korpset. Dette var treblåsere fra Sofienberg musikkorps, som ble hentet inn i forbindelse med jubileumsturen til Østerrike. En av jentene er fortsatt medlem i korpset, mens andre jenter har kommet til.
Den dag i dag er korpset aktivt og representerer etaten i inn- og utland. Korpset har god spennvidde musikalsk og høy standard. Korpset holder ett par konserter i året og reiser annet hvert år.